lørdag 19. mai 2012

Norskfaget


Læreplanen i norsk etter Kunnskapsløftet (LK07) har fått mykje kritikk, og mange hevdar at den er for omfattande, utflytande og ambisiøs. Mellom anna hevda GunnarSkirbekk nyleg i ein kronikk i BT at læreplanen Udir “ leverer høgtravande og innhaldstom pedagogisk retorikk og stiller urealistiske krav til elveane i norskfaget”.
Det er bestemt at planen skal revideras og ei arbeidsgruppe har nyleg lagt fram eit forslag. 

Eg har møtt denne planen frå eg gjekk i ungdomskulen, og har gjort mine erfaringar.
Sidan eg har blitt opplærd etter denne planen har eg mine meiningar om korleis denne planen har virka på meg. Eg kan seie meg einig i kva Gunnar Skirbekk skreiv i kronikken sin i BT. Språket som vi blir opplærd i, kan virka svært langt til sides for korleis vi vanlegvis snakkar. I fjernsynet er det også svært vanleg å snakke dialekt som igjen gjer at det høgtravande språket vi lærar på skulen blir kunstig. Det kan verka som om det er korleis ein skal skriva som er viktig og ikkje kva ein skriv om.

I den nye planen bør ein fjerna det kunstege med norsken og heller konsentrera seg om korleis ein skal skrive innhaldsrikt, men samstundes riktig. Med riktig meiner eg eit slikt språk som dei fleste kan kjenna seg igjen i. Sjangrar som kåseri og essay kan ein ta ut i undervisninga og heller tilby dei som fordjupingsfag. Dagens ungdom interesserer seg meir om film, facebook og twitter. Desse sosiale mediar burde ein ta meir på alvor, og få med i planen. Det er lettare for ungdomen å sjå nytte av dette som fag enn kåseri  og essay.  


http://lrtiller.files.wordpress.com/2008/12/wordle_norsk.jpg?w=500
http://1.bp.blogspot.com/_IBTuXFF-niQ/RtWawCzJ35I/AAAAAAAAAFE/qdcvElyvgoE/s400/medier.jpg

Litteratur etter 1980


I det siste har vi sett på litteratur frå tida etter 1980. Ved sidan av å ha lest romanen Kjærleik av Hanne Ørstavik (1997) har vi arbeida i par med ein kortare tekst av ulike forfattarar. Eg arbeida i par med Maria og vi presenterte eit utdrag frå ein roman Coka Hola Company av Abo Rasul. Forfattaren heiter eigentleg Mathias Faldbakken. Romanen blei utgjeven i 2001. Denne romanen handlar om ein mann, som kallar seg sjølv Simpel. Han er ein menneskefiendtleg person (misantropisk) som hatar alt som har med menneskar og gjera. Sjølv driv han eit pornofilmselskap for å kunne betale for aksjonar han driv mot det han hatar. Alt i frå folk som tar trikken, set ei sprøyte i parken, skriv i aviser og pedagogar.

I utrdaget vi tok for oss, finn vi Simpel i eit tv-program der han vert intervjua av ein programleder som heiter Peter Nilsen. Intervjuet handlar om nokre av aksjonane Simpel hadde gjort. Mellom anna fortalte han om at han hadde dopa ned ein kulturmedarbeidar og tatovert ordet fascinasjon på magen hennar. I intervjuet blir han oppfatta som ein veldig hissig og misnøgd person, men samstundes får han støtte frå publikum i studio. Dette tykkjer han ikkje noko om, sidan han er i mot å bli godtatt i samfunnet. Applausen han får viser berre at han og er ein del av det samfunnet han hatar.  Det viser at han berre er eit menneske som aksjonerar mot seg sjølv.
Min meining er at Abo Rasul vil få fram at det i dag ikkje er noko som provoserer lenger. Simpel ville med sine aksjonar provosere publikum men dette mislykkast han med. Dette finn ein også igjen i alle Tv-program der dei prøver å sjokkere sjåarane, men dei endar berre med å latterliggjera seg sjølve. 
Romanen vi arbeidde med er eit eksempel frå skitten-realismen. Denne sjangeren framhevar ofte det som ein forbinder med kvalme og ubehag. Der menneskar er sære og har eit avskyeleg språk seg i mellom. Sjangeren har ikkje tabuer. Dette utdraget vi har arbeida med passar rett inn i skitten-realismen.
Tekstane til Abo Rasul inneheld eit språk som er stygt, rått og overdrive.  Han har også skriven ei anna roman som går under tittelen misantropi, Macht und Rebel. Denne blei utgitt i 2002 og handlar om ein politisk venstre side som lar seg sluke av ein rå kapitalisme. Begge romanane handlar om at det er ikkje noko som provoserer lenger.  Eg tykkjer teksten i Coka Hola Company var både morosam og drøy på same tid. Ordbruken var likevel i overkant av kva eg tykkjer sømer seg.  

Biletekjeldar 

http://1.bp.blogspot.com/-U5sJn8Kixws/TZp9aS2LAlI/AAAAAAAAAKM/F6AHJvIQp3I/s1600/matias8.jpg

Fordjupningsemne 2


Eg har no presentert fordjupingsemnet mitt i norsk. Mitt val falt på emnet, adaptasjon. Det vil sei at eg valte å samanlikne bok og film, altså film som er laga i utgangspunkt av ei bok. Valet mitt falt på boka Dear John som er skriven av forfattaren Nicholas Sparks. Mange som har lest bok og deretter sett filmen som er basert på boka, har ofte blitt skuffa over filmen. Blant anna fordi fleire av hendingane blir kutta ut eller omgjort, i tillegg kan både begynninga og slutten være forandra. Eg fant ut at eg først skulle lese boka før eg såg filmen, for så å finne ut kva inntrykk eg satt igjen med. Måten eg valte å arbeide med dette emnet på, likte eg, for eg er ei jente som likar å arbeide fritt og på eigenhand. Då kan eg styra mine eigne løp. Samtidig var det ikkje bare ein leik å arbeide med denne oppgåva, det var også ein utfordring. For det var ikkje så lett å vita kva eg skulle ha med i oppgåva ettersom eg måtte halde meg innanfor ei tildelt tidsramme og dette speilte seg igjen i karakteren eg fekk. Karakteren er eg likevel nøgd med, sidan eg berre mangla nokre få punktar for å oppnå ein endå betre karakter.  Det viktigaste eg lærte i arbeidet med dette emnet var vel kva eg må forbetre meg på til eksamen.


Bilete kjelder

onsdag 7. mars 2012

Fordjupingsemne 1

 I norsk timane framover skal vi jobbe med eit fordjupingsemne. Måla er at ein skal få anledning til å sitje seg grundigare inni eit emne i faget. Eg har valt samanlikning av bok og film. Grunnen til at eg har valt dette emne er fordi eg vil læra meir om forfattaren, og sjå korleis inntrykk eg sit igjen med etter eg har lest boka og sett  filmen. Eg har valt å samanlikna boka Dear John av Nicholas Sparks med filmen som kom ut i 2010.

Eg liker å sjå film meir enn å lese bok, så det blir spennandes og sjå om eg kjem til å like boka betre enn filmen når eg er ferdig. 
Dear John Book


Her kan du sjå traileren av filmen:


 


mandag 27. februar 2012

Talemål


Eg kjem frå vest landet, og bur på ei øy utafor Bergen. Her snakkar dei fleste den bergenske dialekten, der alle uttaler ”jeg” som – ”eg”, ”ikke” som ”ikkje” og den tydelege skarre- R som du høyrer over heile vestlandet. Her snakkar vi ikkje med tjukk L eller nokon blaute konsonantar. Dersom du drar til dei andre områda lengre ute på øya vil du merke at dialekten der skil seg meir frå den bergenske dialekten som eg snakkar. Likevel går det typiske trekka igjen, men nokre ord blir uttalt litt annleis. Nokon seier ”gjera” og ”den jento” medan eg seier ”gjøre” og ”den jenten”.

Mine foreldre snakkar eit anna talemål enn det eg gjer. Min mor er frå byen Tromsø i Nord-Noreg, men ho har budd i Bergen så lenge at  ho snakkar ein blanding av bergensk dialekten og den nordnorske dialekten. Ho skifter med ein gong over til den nord norske dialekten når ho er heime i Tromsø eller snakkar med familien sin eller venninner på telefonen.
Faren min er født og oppvokst på vest landet, men det er litt vanskeleg å sei kva for eit talemål han har. Eg kan vel sei det er ein blanding av alle slags dialektar. Når han var ein liten gut og ungdom, snakka han med rulle r, men no er r’en havna midt på tunga .  Han verken skarrar eller rullar på r’en. Han reiser mykje rundt i landet,  noko han har gjort heile livet, og budd på forskjellige områder med forskjellige dialektar. Kan vel sei han har lett for å tilpasse seg dialektar han treffar på og forandrar talemålet etter kven han snakkar med. Eg snakkar med den same dialekten uansett kven eg snakkar med, men eg har merka at når eg besøkar familien i nord, har eg ein tendens til å uttale nokre ord slik dei gjer. Det er litt morosamt å tenkje over at eg er halvt nordlending, men eg ser på meg sjølv som ein ekte bergensar.

Bilete kjelder

søndag 26. februar 2012

Adaptasjon

Adaptasjon av litterære tekster til film har vore vanleg til alle tider, og mest vanleg har det vore å bruke ein roman som utgangspunkt for filmmanus. Nesten alle filmane eg har sett dei siste åra har vore bygd på ei populær forteljing. Grunne til at det har vore så vanleg å bruke littære tekster som grunnlag for film er at historia allereie er kjent, moglegheita for filmen gjer det bra (altså spelar inn penger) er mykje større dersom boka har vore populær. Eit par av dei beste eksempla er Ringenes Herre av J.R.R Tolkien, Harry Potter av J.K Rowling og alle dei kjente kjærleik historiene, som The Notebook og A walk to remember av Nicholas Sparks.

Eg har sett ein del filmar i det siste som har vore basert på romanar, men eg har ikkje lest nokon av dei dessverre. Eg kjenner nokon som pleiar å lese romanar, som etterpå ser filmane som er basert på dei. Dei seier alltid at dei tykkjer at dei littære tekstane formidlar temaet best. Dei som produserer filmane følgjer ikkje alltid heile innhaldet i bøkene og endrar på nokon av handlingane, slik at dei som har lese romanane sitt igjen eit annleis inntrykk av filmen enn kva dei gjorde etter dei hadde lese boka. Når ein les ei bok så lager ein bilete i hovudet av personane og handlingane, og når ein så ser filmen er alt annleis.

Filmen Tatt av kvinnen er bygd på ein roman av Erlend Loe. Dette er ein komedie som vi såg i norsktimane på skulen. Filmen omhandlar menneske i ein livsituasjon der kjærleik og det å finne seg sjølv blir satt i sentrum. Det eg trur filmen prøver å formidle er kjærleiksforholdet mellom mann og kvinne, samtidig som vi følgjer vegen til hovudpersonen, som både undrar og prøver å finne ut kva han vil gjere med livet sitt. Her er forteljinga laga slik at tankane hans blir fortalt med hans eigen forteljar stemme, som i filmverda kallar voice-over. Her er eit eksempel frå byrjinga av filmen:

"Det var på den tiden hun begynte å komme oftere. Om kvelden, like før jeg skulle legge meg. Hun satte seg ned og pratet. Alltid om hvor glad hun var i stillhet, om hvor godt det er bare å være alene. Pratet og ble aldri ferdig". (Erlend Loe)

Eg synast filmen var bra og litt morosam. Så dersom du lik filmar som formidlar temaet gjennom både humor og alvor, er den vel verdt å sjå. 
Bilete kjelder  

Sidemål

Kunnskapdepartementet La tysdag 24.1. fram til høyring eit forslag om å endra norskfaget. Forslaget  som er utarbeida av Udir medfører mellom anna at det berre skal være ein skrifteleg karakter i norsk. Det har å seie at det blir slutt på ein eigen karakter i sidemål, og at den skriftlege karakteren skal omfatte ferdigheiter både i nynorsk og bokmål.


Eg har delte meiningar om dette framlegget. På ein måte kan ein samla karakter auke innsatsen i faga, sida det er berre snakk om ein karaktersetting. På ein anna side kan dette føre til dårlegare karakter. For viss ein ikkje meistrar sidemålet på lik linje som hovudmålet, vil dette påverka heile karakteren negativt.
Mange hevdar at dette vil svekke opplæringa i nynorsk. Det kan eg seie meg einig i. Eg trur ikkje sidemålet vil bli lagt like mykje vekt på , sjølv om det skal vurderast på lik linje som hovudmålet. Eg trur elevane ser på dette forslaget som ein moglegheit å gjæra mindre i faget, i tilegg er det fare for at når eit slik forslag blir innført, vil sidemålet gradvis bli viska vekk. Her snakkar vi eigentleg om nynorsk.  For å hindre at sidemålet forsvinn må dei ulike krava i faga prioriteras og handhevast, både for elevane og sidemålet si skuld.
Det er ikkje uoppnåelig å læra seg noko her i livet. Viss du legg litt ekstra innsats i det og har eit mål vil du klara å meistra det, og i dette tilfellet vil det være både hovudmålet og sidemålet ditt. 
Dette halvåret skal eg skrive innlegga mine på sidemålet mitt. Eg hadde ikkje så mykje å sei i valet av mitt hovudmål. Mine foreldre valte bokmål som mitt hovudmål. Mora mi hadde sjølv bokmål som hovudmål, medan far min hadde nynorsk som hovudmål, men sidan eg budde hos mi mor, falt valet hennar på bokmål. I tilegg hadde skulen eg gjekk på bokmål som sitt hovudmål.
Eg tykkjer eg beherskar sidemålet noko lunde bra. Eg har ikkje lagt så mykje innsats i faget dei siste åra, sidan eg var blant dei som ikkje har sett heilt meininga med faget. Av den grunn klarer eg ikkje å utrykke meg like godt på begge målforma. Dette har endra seg litt i den siste tida. Eg ynskjer å legga meir vekt på faget for å klare å utrykkje meg likegodt som på bokmål og sjå om eg klarar å få ein betre karakter. Eg veit jo aldri om eg kjem til å få ein framtidig jobb, der det blir krevd å meistra sidemål, som i mitt tilfelle er nynorsk. Ein skal aldri sei aldri, men å meistra nynorsk kan gje meg ein fordel i framtida.

Bilete kjelde

http://www.nm.no/_bilete/maalbyte.jpg

mandag 9. januar 2012

Nyrealismen

Vi har lest tekstene Markens grøde av Knut Hamsun, Sommarkvelden av Olav Duun, langarane av Kristofer Uppdal, og Kransenav Sigrid Undset.

   

Markens grøde er et romanutdrag fra 1917, og er skrevet av forfatteren Knut Hamsun. Markens grøde handler om en bonde som startet å dyrke sitt eget jordbruk på et lite sted alene, som han kalte Sellanrå. Han gjorde alt gårdsarbeid selv, for hånd, men kunne ikke lese eller skrive. Årene gikk og flere og flere bønder flyttet til området og nye gårdsbruk vokste fram. De levde under en tid der industrialiseringen var på god vei å utvikle samfunnet.

Sommarkvelden er et utdrag fra romanen «I eventyre» (1920), som er fra romanserien «Juvikfolke» (1918-1923), skrevet av Olav Duun. I dette utdraget møter vi Odin og mora Elen, som er på vei til Kjelvika. Odin skal settes bort som gjetergutt i Kjelvika, fordi mora har giftet seg nylig, og den nye mannen hennes vil ikke at Odin skal bo hos dem.

Langarane er et romanutdrag fra «Kongen» (1920) av Kristofer Uppdal. Romanen er nummer fire i et verk på 10 bind, og handler om unge Tørber Landsem som, etter å ha sett faren dra hjemmefra, selv drar i vei og blir en del av det barske og brutale rallarmiljøet sammen med Sulis-kongen, som blir en slags farsfigur for Tørber.

Kransen handler om middelalderjenta Kristin Lavransdatter. I det utdraget vi leste var handlingen lagt til et sted hvor hun møter en gutt hun gjerne vil være sammen med. Tvisten er at foreldrene allerede har forutbestemt hvilken mann hun skal tilbringe livet sammen med. Kristins handlinger strider i mot hva foreldrene har bestemt for henne.

Den nyrealistiske diktingen fra første halvdel av 1900-tallet gjenspeiler store endringer i det nye hundreåret og tar for seg både personlige og politiske utfordringer i samtiden. I teksten Markens grøde leser man om endringene som oppsto i samfunnet på1900-tallet. Spesielt om modernisering av landbruket. Jordbruksarbeid gikk fra å være en naturkraft til å bli mer en industrialisert kraft. Det oppstod også personlige utfordringer under denne moderniseringstiden. I Markens grøde kommer den personlige utfordring veldig godt frem, da bonden Isak skulle bygge en slåmaskin. For å kunne klare å bygge denne slåmaskinen måtte han følge en bruksanvisning, men bonden kunne ikke lese eller skrive, så han gjettet seg frem til resultatet. Han var fast bestemt på at han skulle klare dette, for han ville ikke bli sett ned på av de andre på grunn av sin svakhet, og spesielt ikke av sin sønn. Til slutt sto slåmaskinen ferdig montert, men spørsmålet var om den fungerte. Han prøvde den og den klippet gress. Isak var så stolt og samlet folket i gårdsområdet for å vise fram den nye arbeidskraften, men selvfølgelig gikk ikke det som planlagt. Maskinen ville ikke slå. Sønnen leste bruksanvisningen og startet å rette på farens feil, men Isak unnskyldte seg bare med at han ikke hadde brillene til hjelp. I denne situasjonen kommer det godt fram at faren ikke vil virke «dummere» enn de andre. Spesielt ikke dummere enn sønnen, selv om de levde i en tid der samfunnet var blitt mer modernisert.

Samfunnsendringer som kom med 1900-tallet kommer også sterkt til syne i utdragetSommarkvelden av Olav Duun. Sigmund Freuds teori om at barndommen hadde stor betydning for utviklingen av individet preger teksten. Utdraget handler om Odin som skal settes bort. Dette kan være en hendelse i barndommen hans, som endrer den han blir som voksen. Gjennom teksten gir Odin uttrykk for at han modnes mer og mer. I begynnelsen sier han ting som en hver syvåring sier, men på slutten når mora må gå fra han, viser Odin at han har blitt moden nok til å akseptere at han må bli igjen. Han henger seg ikke på mora, han gråter ikke, han springer ikke etter henne, han aksepterer det bare. På vei hjem igjen undrer også mora seg om det hun gjør er det rette. Dette temaet kan ha rot i Freuds teori om barndommen.
Personlige utfordringer kommer til syne hos både mora og sønnen. Mora må gjennomføre et vanskelig valg, mens sonen må takle det å være på en ny plass med nye mennesker, uten mora.

Langarane er lagt til rundt år 1900, og handler om livet til rallarene. Romanen skildrer framveksten av arbeiderklassen i Norge, og fagorganiseringen som fulgte. I denne tiden foregikk det en overgang fra bondesamfunnet til arbeider- og rallarkultur, og hovedpersonen, Tørber, rømmer fra livet som bondegutt og blir heller omstreifende rallar. I utdraget gis det uttrykk for at Tørber ikke har et enkelt liv, og det går inn på psyken hans. Han vet selv at han bedriver kriminelle handlinger, som ulovlig salg av sprit, men han fortsetter å gjøre dette da han heller ønsker å være lojal mot ”kameratene”. I og med at han er klar over at det han gjør er ulovlig er han bestandig nervøs og redd for at han skal bli tatt og at de hjemme skal finne ut av hva han driver med.Langarane skildrer likevel også det sterke samholdet og kameratskapet mellom rallarene.

Novellen om Kristin Lavransdatter tar opp flere temaer som er vevd godt inn i hverandre. Europa begynte å bli sekularisert og var mindre avhengig av hva kirken mente og sa. Det var et større fokus på det selvstendige individ. Mennesket skulle få ta sine egne valg uten at en gruppe, enten religiøse institusjoner eller familien, skulle påvirke beslutningen. Arrangerte ekteskap mast sin glød på grunn at dette synet, og nettopp dette er tatt opp i Kransen. Familien har bestemt at Kristin skal gifte seg med Simon Darre, men hun vil heller være sammen med den gutten hun har følelser for. Sigrid Undset fremhever det ansvaret kvinnene har for sitt eget liv. Hun skylder ikke på samfunnet, slik som litteraturen på slutten av 1800-tallet gjorde. Skylden og ansvaret ligger hos individet. Konflikten mellom religion og egen vilje står sentralt i teksten.

 Nyrealistene prøvde å skape et realistisk og troverdig bilde av mennesker og miljø i diktingen sin. De litterære midlene forfatterne bruker er ganske like, og man kan se mye av det samme gå igjen i tekstene. Det blir brukt litterære virkemiddel som besjeling, mye adjektiv, mye komma og lange setninger, kontraster, sammenligninger, gjentakelser, dialekt, og bruk av sanser.

Både Markens grøde og Sommarkvelden er fortalt i kronologisk rekkefølge, der den begynner midt i en handling. Forfatterne i forteller gjennom en autoral synsvinkel. Fortelleren står utenfor handlingen og gir innsyn i flere personer. Språket er preget av dialekt, spesielt i dialogene. Det er heller ikke så høytidelig.

Typiske trekk med fortellermåten i begge tekstene, er at fortelleren står utenfor handlingen, men gir leseren innsikt i flere personer. Leseren får også innsikt i miljøet ved skildringen av naturen og miljøet. Teksten Sommarkvelden er også skrevet i fortid, som kan få det til å virke som et minne som fortelles. Personskildringen er full av nyanser og motsetninger. Miljøskildringene tar opp en stor del av teksten. Hver lukt, lyd og syn er skildret klart og levende. Språket er preget av dialekt, spesielt ved dialog. Komposisjonen er klassisk i tekstene.

Språket i Langarane er skrevet på dialekt og skildringen har et sterkt nasjonalt preg, noe som er typisk for nyrealismen. Dette var med på å skape et mer naturlig og troverdig bilde av miljøet og personene.

Vi har lest tekster fra første halvdel av det 20.århundret.  Det jeg likte med disse tekstene var at språket ikke var skrevet på samme måte, som i vår tid. Likevel var tekstene lett å forstå, og bruken av dialekt gjorde det gøyere å lese. Forfatterne klarte å skape et troverdig bilde av menneske og miljø. 

 
KILDER BILDER

http://t3.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcT7uwC9EQzyqabSt8sLDIE7Wyg4wVR0m0X-J-2wALK9b4qEb7Ry

http://t0.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcS_a8DOKOpgh5WJzeRLIEEtT2kDOCoXumgW5t7anWDNRzN6QbsM




lørdag 7. januar 2012

Forfatterportrett

       
I løpet av dette halvåret har vi presentert en skjønnlitterær forfatter. Jeg valgte å presentere forfatteren Hans Jæger. Han var en av de mest konsekvente naturalistene i norsk litteratur, og levde sitt liv som både forfatter, filosof, bohem og anarkist. Han var sterkt politisk interessert og hans forfatterskap var preget av virkeligheten og hans tanker om det frie liv. Alle ideene hans om ekteskapet, den frie kjærligheten gikk igjen i alle foredrag han holdt og verk han skrev. Hans første hovedverk utfordret den gjeldende kristne moralen, der han fortalte sine egne opplevelser med sine forhold til prostituerte og 15-16 åringer, og hvordan det ”ideelle” samfunnet skulle være og burde forandres til, stort sett fra den seksuelle siden.
Hans Jæger                                                                Charles Perrault


Da jeg var liten var Charles Perrault favoritt forfatteren i mine øyne. Det var han som skrev de magiske, mystiske, fantasifulle og spennende fortellingene om Askepott, Lille Rødhette og ulven, Tornerose og Tommeliten. Jeg hadde stor glede av å lese disse fortellingene, for jeg levde meg så dypt inn i fantasien. Det fine og positive med fortellingene var at de endte alltid så lykkelig.

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg lest mindre og mindre bøker, men av de jeg har lest, er sjangerne varierende. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å lese flere bøker i framtiden, for interessen for skjønnlitteratur begynner å falle mer og mer i smak igjen nå. Når man leser en bok man liker, kan man koble helt ut, finne roen og drømme seg helt bort.  



Kilder