Skjønnlitterært program

Denne uken har vi arbeidet med å sette sammen et avgrenset skjønnlitterært program. Min gruppe valgte å lage en fremføring men samtidig gjøre den litt annerledes enn hva vi normalt sett pleier å gjøre.

Alle i gruppen har hatt et nært forhold til skjønnlitterære program gjennom hele livet, men spesielt i barndommen. Vi valgte derfor å ha om et skjønnlitterært program, som hver av oss sitter igjen med et godt minne fra, og det var barnefortellingene til Astrid Lindgren, den verdenskjente forfatteren fra Sverige. Valget vårt falt på et av hennes mest kjente verk, fortellingene om Emil fra Lønneberget. Vi hadde først en liten presentasjon av Astrid Lindgren som forfatter, og deretter viste fikk hele klassen høre hørespillet vi hadde lagd av fortellingen om ”Da Emil prøvde 3 tapre forsøk på å få ut Linas jeksel og deretter malte Ida knallblå”.  

 Jeg nevnte over at alle i gruppen har hatt et nært forhold til skjønnlitterære program, helt siden vi var små barn.  Da jeg var liten var jeg stor fan av alle de klassiske barnefortellingene, og hadde et godt forhold til det gjennom både bøker, lydbøker, filmer og barneprogram.  Historiene om Pippi Langstrømpe, Emil fra Lønneberget, Askepott, De tre små griser, Ronja Røverdatter m.m. var jeg kjempe glad i.  Nå i dag er forholdet mitt litt annerledes til skjønnlitteratur. Det ble mindre og mindre lesing av bøker for hvert år som gikk, og brukte heller mer tid på se filmer. Det fanget mer min interesse enn å sitte og lese bøker, men jeg syns det er mer interessant å løse skjønnlitterære tekster enn tekster på skolen, innenfor de enkelte fagene.

Vi valgte denne oppgaven fordi vi ønsket å gjøre noe annerledes enn hva vi pleier, og se om vi kom til å mestre en utfordring, som ingen av oss hadde vært borti før. Vårt ønske var vell å bli en erfaring rikere. Det jeg ønsket publikum skulle oppleve etter de har sett framføringen til gruppen vår, var at gode minner skulle dukke opp igjen fra barndommen, og kanskje tenke på gøye minner, som har vært knyttet til for eksempel fortellingene om Emil fra Lønneberget, men mest av alt at de skulle sitte igjen med en positiv opplevelse.

Kilder:

http://toneostensen.ipublish.no/files/2009/10/1.1446066img14460451.jpg

http://www.dvdhuset.no/skjermbilder/filmlex/48_l.jpg

Litterære program

Georg Brandes og KnutHamsun var to forfattere som hadde forskjellige syn, når det gjaldt de 

litterære programmene.

Georg Brandes var en dansk litteratur forsker men samtidig en kritiker. Gjennom forelesingen ”Hovedstrøminger i det 19de aarhundredes” fra 1871 formulerer han sitt syn. Her kritiserer han den danske litteraturen, der han har et ønske om at samfunnsproblemer skal komme under debatt, og med samfunnsproblemer mener jeg foreksempel det typiske tema; forholdet mellom mann og kvinne i samfunnet. Han utrykket at i litteraturen skulle man skrive i samsvar med tiden og ikke om fantasier og sjelelivet.

Knut Hamsun hadde et annet syn. Han var en norsk forfatter og en av 

de første modernistene i Norge. Gjennom artikkelen ”Det ubevisste syn” fra 1890, formulerer han sitt syn. Her skriver han at alle mennesker, opplever en eller flere ganger livet et øyeblikk der de får en spesiell følelse eller tanke, som de ikke klarer å sette ord på. Det kan være en følelse av at man blir snakket til av noe fra det fjerne, en plutselig fin og god følelse eller et pust av psykisk smerte. For noen varer denne spesielle følelsen alt fra et sekund til et minutt, det kan plutselig komme og gå, men det spesielle har lagt igjen et merke før det forsvinner, for eksempel som jeg nevnte over en spesiell følelse av at noen snakket til deg fra det fjerne. Knut var veldig opptatt av sinnet og sjelen. Han var litt før sin tid, og kritiserte forfatterne før ham, som var veldig opptatt av det realistiske og sosiale.

Det programmet jeg kunne ønsket meg for litteraturen i vår tid, er faktisk en blanding av begge synene jeg har nevnt over fra de to ulike forfatterne. En blanding av at man skal skrive i samsvar med tiden, men samtidig om sjelelivet, det ubeskrivelige som gir en følelse av noe fremmed. Det gir det en litt uvitende spennende følelse og at man samtidig må være realistisk og debattere om for eksempel samfunnsproblemer. Det er jo egentlig slik vi har det i vår samtid, siden vi har så mye forskjellig litteratur. Det er slik litteratur jeg liker å lese, noe som både kan gi deg et svar og noe du kan lære av, at du tilslutt sitter igjen med en følelse eller en tankevekker. Eller leser om noe du kanskje kan kjenne deg selv igjen i og  hvordan andre tenker og føler, som lever for eksempel et helt annet liv enn deg. 

Kilder: 

http://snl.no/Georg_Morris_Cohen_Brandes

http://snl.no/Knut_Hamsun

Tema VG3 Norks språk og litteratur (Benthe Jansson, Kristian Kristoffersen, Jannik Krogh, Per Michelsen) Det Nirske Samlaget, Oslo 2008:(læreboka s. 294)(læreboka s. 320)

- Siri-Mari

Ekteskap og samliv

Ekteskap er en form for samboerskap mellom en mann og kvinne, der de har inngått en avtale og gitt hverandre et løfte om å tilbringe resten av sitt liv sammen, i både gode og onde dager. Ekteskap gir ingen garanti for at et forhold skal vare livet ut, men måten et ekteskap inngås på, og blir sett på i samfunnet, gir en pekepinn på hvordan livet til ektemakene sannsynligvis vil utvikle seg slik det har gjort i alle år.

August Strindberg tar opp temaet om ekteskap i Giftas I (1884) og gir utrykk for sitt syn på både ekteskapet og kvinnenes frigjøring. Han kommer med en påstand der han hevder at det er mye verre at en kvinne er utro, enn at mannen er det.  Spesielt hvis konen holder det skjult og får barn utenfor ekteskapet, slik at mannen selv må forsørge og ta hånd om en annen manns barn.  Jeg er uenig med Strindberg sin påstand, for det han sier, mener jeg er det samme som å si at, det ikke er et så stort problem hvis mannen er utro. Utroskap er uakseptabelt uansett hvem det gjelder. Ekteskap og alle andre samlivsformer overlever ikke uten den viktigste brikken, ærlighet. Forholdet fungerer ikke hvis man ikke kan være ærlig med hverandre, og hvis man bryter den ærligheten og holder noe skjult eller går bak ens rygg, vil det ødelegge. Utroskap er hjerteløs handling rett og slett.

August Strindberg gir utrykk for en ny påstand i ”Et dukkehjem” av Ibsen, der han mener at Nora er egoistisk som bryter ut av ekteskapet med Helmer. Det er litt vanskelig å si om jeg er enig med Strindbergs påstand eller ikke, for synet på ekteskap og kvinnenes stilling i ekteskapet er mye annerledes nå enn på den tiden. Strindberg hadde nok mest sannsynlig ikke ment det samme nå som da. Nå er kvinnene mer likestilt med menn, mens i hans tid ble kvinnen sett på som mannens eiendom. Hun var hjemmeværende, stelte med huset, dyrene og barna, mens mannen var ute og arbeidet og var mer blant folk. I dette tilfellet er jeg litt enig med Strindberg siden barna er også en part her. Nora hadde ikke bare forlatt ekteskapet men også barna sine, og det mener jeg er egoistisk. Hvis det ikke hadde vært for dem, syns jeg det ikke er egoistisk gjort av Nora å forlate ekteskapet. Jeg syns ikke noen fortjener å leve ulykkelig i et forhold, så det står respekt av det at hun forlater ekteskapet med tanke på kvinnesynet man hadde på den tiden.

Ekteskapets stilling i dag er mye annerledes enn før i tiden. Nå er det mer vanlig med samboerskap enn ekteskap, men også skilsmisser. Jeg vil si det er like mange ekteskap som inngås nå som før, men det er adskillig flere som skiller seg. De går inn med gode intensjoner men gir opp for lett vil jeg tro. Samboerskap er som sagt mer vanlig i vår tid, og spørsmålet er om ekteskap egentlig er en nødvendig institusjon i et moderne samfunn? Jeg mener ekteskap er en nødvendig institusjon, fordi ekteskapet er en mer offentlig avtale enn samboerskap, og gir mer klare rammer i samfunnet. Sett utenifra føler jeg ekteskap blir sett på som tryggere. 

                                            

Min mening kan jo komme av at jeg selv er en jente, og som meg selv, har nesten alle jenter en romantisk drøm om en gang å gifte seg.

Kilder

Nettsteder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Ekteskap

http://www.norge.no/temaside/tema.asp?stikkord=94194

http://snl.no/ekteskap

Bilder:

http://siljetroy.com/wp-content/uploads/2011/07/utro3_960_1220354227.jpg

http://static.vg.no/uploaded/image/bilderigg/2008/05/14/1210737157826_878.jpg
http://www.barber.org.uk/barbimgs/strindberg.jpg
http://www.country-weddings.org/wp-content/uploads/2011/06/pink-princess-wedding-dresses-6.jpg
http://sp.life123.com/bm.pix/children-wedding.s600x600.jpg

Det dansknorske målstræv

Skiftspråket på 1800 tallet var et sentralt tema i Skandinavia, og den store språkdebatten oppsto om Norge skulle få et eget skriftspråk. Debatten innholdt tre viktige synspunkt, og det var enten å lage et helt nytt skriftspråk, å fornorske det danske skriftspråket eller å beholde det danske skriftspråket.  

Norge hadde stor innflytelse fra det danske skriftspråket, men dette ville flere personer forandre på. To personer som var sentrale under språkdebatten i Norge, var Knud Knudsen og Ivar Aasen. De mente at hvis Norge ikke hadde et eget skriftspråk ville ikke nasjonen få en fullverdig selvstendighet. I tilegg mente de at hvis skriftspråket og dagligtalen ikke var ulik hverandre ville det bli mye lettere for folk å lære seg å lese og skrive, men måten de ønsket å oppnå et nytt og eget norsk skriftspråk på var helt forskjellig. Det oppstod mye uenigheter og diskusjoner mellom Aasen og Knudsen. Aasen ville samle alle dialektene i landet og deretter å skape et norsk felles skriftspråk. 
I utdraget ”Det dansknorske målstræv” fra Det norske Målstrev fra 1867 gir Knud Knudsen greie for hvorfor det er mulig å fornorske dansken, slik at Norge kunne få et eget språk. Han ønsket endringer som skulle skje på kortest mulig tid, og la fram flere reformer som skulle hjelpe til med å fornorske det danske skriftspråket. Blant annet ville han ha færrest mulig fremmedord, og bytte konsonanter som var bløte med harde konsonanter, fordi det var slik de fleste i Norge uttalte ordene. Foreksempel, møde, kage og fløde ble til møte, kake og fløte.

Tilsutt endte det med at både Knudsen og Aasen vant fram i debatten, som resulterte i to skriftspråk i Norge, og det var riksmål(i dag bokmål) og nynorsk. Knudsen sto for først nevnte.

Hvis jeg hadde levd på 1800- tallet og vært delaktig i språkdebatten, hadde jeg nok mest sannsynlig hatt mest sympati for Knud Knudsen mål- fornorskningslinjen, det å fornorske det danske skriftspråket, og at skriftspråket skulle ha en sammenheng med den ”dannende dagligtale”.  Jeg føler det var en enkel måte å oppnå et eget norsk skriftspråk, men samtidig er jeg litt partisk siden jeg selv skriver bokmål.  Jeg kan også forstå hvordan Ivar Aasen gikk til verks for å lage det nye språket, den såkalte landsmålslinjen. Han ville prøve å få mer av det talte språket inn i det nye skriftspråket, men måten han ville utføre og oppnå dette på, var vanskelig å utføre, slik som Knudsen påsto.

- Siri-Mari 

Kilder: 

http://sammensatt-sandvika.wikispaces.com/Knud+Knudsen

http://no.wikipedia.org/wiki/Knud_Knudsen#Reformer

http://www.skoleforum.com/stiler/artikkel/det.aspx?id=4037

Ny kunnskap, ny filosofi og ny litteratur

Walt Whitman

                    

Jeg skal kort presentere hovedtankene til Walt Whitman viktigste verk, hva jeg selv mener om disse tankene, og om tankene har noe å si oss i vår tid.

Vi drar tilbake i tid, til den tiden på 1800 tallet.  Der samfunnet var preget av endringer. Utviklingen førte med seg det som i dag kalles det moderne samfunnet. Nå sto fornuften, vi mennesker i sentrum, vår selvstendighet og frihet.

Endringen til det moderne samfunnet førte også med noe annet nytt, den moderne litteraturen. Her oppstod det flere forskjellige reaksjoner, særlig blant forfatterne. Noen var positiv og hyllet den nye moderne tiden. De likte rett og slett de nye utfordringene som følte med, mens andre var mer negativ.En del trakk seg tilbake og vekk fra samfunnet.  For mange av dem føltes dette fremmed og de så på forandringen som fiendtlig. En person som ikke var negativ til den nye utviklingen, var forfatteren Walt Withman fra Amerika.  Han hyllet den nye verden som vokste fram, og utrykte dette gjennom flere dikt. Et verk der han får fram denne lykken om alt det livet har å by på, er diktet ”Jeg hører Amerika synge”.  Dette diktet inneholder flere vers som gir inntrykk fra ulike steder, men alt har en sammenheng, en rød tråd der han prøver å utrykke gleden mennesker i mellom. Han beskriver med gledens ord det han selv opplever, og klarer gjennom det å få fram fellesskapet og mangfoldet til arbeiderne, og resten av tilværelsen rundt i den ”nye verden” som Amerika jo er.

Her er et lite utdrag fra diktet, ”Skomakeren synger på benken, hattemakeren synger der han står. Jeg hører tømmerhuggerens sang, hører gårdsgutten synge mens han går til arbeid om morgenen, hører ham i middagspausen, eller når solen går ned” Her beskriver han arbeidere som synger om arbeidet sitt, hvor frihet og glede blir framhevet.

Jeg er enig i tankegangen i Withmans verk. Han fikk fram hvor takknemlig enkeltindividet er for deres frihet i samfunnet, uavhengig av hvilke etnisitet og folke gruppe man kommer fra.  Det er jo dette det Amerikanske samfunnet bygger på, og slik de fleste mennesker i verden vil ha det, selv om det ikke fungerer i alle land.

Om disse tankene har noe å si oss i vår tid, vil jeg si svaret er ja. Jeg og vi i Norge har satt pris på både frihet, rettferdighet og kunne bestemme vår egen fremtid i lang ,lang tid, men dette ble satt prøve den 22 juli 2011, under terror aksjonene ved regjeringskvartalet og på AUF-sommerleir på Utøya.. Dette resulterte at vi er enda sterkere enn før som en nasjon, for fremheve at vi er et fritt land, et fritt folk, som står sammen mot ondskapen i kjærlighet.

-Siri-Mari