mandag 12. september 2011

Det dansknorske målstræv


Skiftspråket på 1800 tallet var et sentralt tema i Skandinavia, og den store språkdebatten oppsto om Norge skulle få et eget skriftspråk. Debatten innholdt tre viktige synspunkt, og det var enten å lage et helt nytt skriftspråk, å fornorske det danske skriftspråket eller å beholde det danske skriftspråket.  

Norge hadde stor innflytelse fra det danske skriftspråket, men dette ville flere personer forandre på. To personer som var sentrale under språkdebatten i Norge, var Knud Knudsen og Ivar Aasen. De mente at hvis Norge ikke hadde et eget skriftspråk ville ikke nasjonen få en fullverdig selvstendighet. I tilegg mente de at hvis skriftspråket og dagligtalen ikke var ulik hverandre ville det bli mye lettere for folk å lære seg å lese og skrive, men måten de ønsket å oppnå et nytt og eget norsk skriftspråk på var helt forskjellig. Det oppstod mye uenigheter og diskusjoner mellom Aasen og Knudsen. Aasen ville samle alle dialektene i landet og deretter å skape et norsk felles skriftspråk. 
I utdraget ”Det dansknorske målstræv” fra Det norske Målstrev fra 1867 gir Knud Knudsen greie for hvorfor det er mulig å fornorske dansken, slik at Norge kunne få et eget språk. Han ønsket endringer som skulle skje på kortest mulig tid, og la fram flere reformer som skulle hjelpe til med å fornorske det danske skriftspråket. Blant annet ville han ha færrest mulig fremmedord, og bytte konsonanter som var bløte med harde konsonanter, fordi det var slik de fleste i Norge uttalte ordene. Foreksempel, møde, kage og fløde ble til møte, kake og fløte.
Tilsutt endte det med at både Knudsen og Aasen vant fram i debatten, som resulterte i to skriftspråk i Norge, og det var riksmål(i dag bokmål) og nynorsk. Knudsen sto for først nevnte.


Hvis jeg hadde levd på 1800- tallet og vært delaktig i språkdebatten, hadde jeg nok mest sannsynlig hatt mest sympati for Knud Knudsen mål- fornorskningslinjen, det å fornorske det danske skriftspråket, og at skriftspråket skulle ha en sammenheng med den ”dannende dagligtale”.  Jeg føler det var en enkel måte å oppnå et eget norsk skriftspråk, men samtidig er jeg litt partisk siden jeg selv skriver bokmål.  Jeg kan også forstå hvordan Ivar Aasen gikk til verks for å lage det nye språket, den såkalte landsmålslinjen. Han ville prøve å få mer av det talte språket inn i det nye skriftspråket, men måten han ville utføre og oppnå dette på, var vanskelig å utføre, slik som Knudsen påsto.

- Siri-Mari 

Kilder: 


1 kommentar: